LA MUSIKKEN LEVE
Et essay av Kristin Eriksen
Den er der alltid. Overalt. I alle livets faser. Fra den enkleste, skjøre tone til den massive, kraftige orkesterklangen. Musikken er der alltid. Den skapes der og da og har en uerstattelig betydning i menneskets historie. Alle blir på en eller annen måte berørt. Musikk skaper glede, trøst og inspirasjon, og er en av våre sterkeste uttrykksmåter gjennom alle tider. Salmenes bok i Bibelen har utviklet seg over tusener av år, og salmedikterne kommer til Gud med hele livet sitt, akkurat som det er. Tematikken er uendret, og musikken har en overlevelsesevne større enn alt annet. De musikalske uttrykkene forandrer seg, men hensikten er den samme nå som da.
Barn begeistres av musikk. En kollega i barneskolen forteller meg at de bruker sang i alle pauser mellom undervisningsøktene på 1. og 2. trinn. Dette engasjerer barna, og særlig om de får bevege seg i tillegg. Hun forteller videre at barn synger mye for seg selv i løpet av skoledagen, både når de er glade og når de tenker på noe spesielt. Hemmeligheten bak denne sangsuksessen er at de blir aktive i noe, og at de trives med den fellesskapsfølelsen som sangen gir. Barn har en egen evne til å delta selv om de ikke føler seg begavet. Det er veldig få barn i den alderen som sier de ikke kan synge. Når man synger kun for sanggledens skyld, er jo alt greit. Men etter hvert blir vi mer og mer opptatt av prestasjoner. For å bruke et slitt uttrykk: “Det er av barn og fulle folk vi får høre sannheten.” Til sammenligning: Det er vel ingen som synger mer uhemmet enn nettopp barn og fulle folk? Av disse to gruppene er barn å foretrekke, vil jeg påstå. Men utfordringen er å gi rom for sang som uttrykksmåte i alle aldre og situasjoner, ikke bare ved sengekanten, i dusjen eller på puben. Ikke alle skal bli popstjerner eller solister ved operaen, men sanggleden bør oppmuntres, og alt må ikke måles i prestasjoner.
Selvtilliten er kanskje noe i overkant hos de nærmere 10 000 personene som melder seg til audition på Idol med en seriøs tro på at akkurat han eller hun vil bli Norges nye superstjerne. Noen burde fortalt disse menneskene at talentet deres ligger et annet sted, men likevel applaudere sanggleden og frimodigheten. Nederlaget blir stort når sangstemmen måles i prestasjoner og ditto tøffe tilbakemeldinger. For mange kan det være så nedverdigende at de kanskje aldri tør å synge mer. Realisme er et nøkkelord.
I min jobb som musikklærer på ungdomsskolen lar jeg meg stadig overraske av ungdommenes sangglede. For en del år tilbake hadde vi som tradisjon at elever hos oss som sang i kirkens ungdomskantori på fritiden deltok med sang på skolens julegudstjeneste i kirken siste skoledag i desember. Interessen for dette dalte hos sangerne, og i noen år var vi uten sanginnslag på gudstjenesten. For tre år siden ble jeg spurt av skolens ledelse om jeg kunne prøve å få til et skolekor til denne avslutningsdagen. Jeg tok utfordringen, men var nokså pessimistisk med tanke på interessen. Skolen har ca 550 elever, og 40 ungdommer meldte seg til koret dette året. Det var over all forventning, så vi gjentok suksessen året etter. Da ble koret utvidet til nærmere 70. Og sist jul var det over 90 elever som ville synge julesanger i kor under gudstjenesten i kirken. Både jenter og gutter deltok og vi brukte tre undervisningsøkter til øvelser. Selvsagt er det noen som deltok for å få undervisningsfri, og det var vel neppe alle 90 som sang av full hals. Men det låt vakkert. De sang, vugget fra side til side i takt med musikken, klappet pulsen i refrenget, og viste sann sangglede.
Slike øyeblikk skaper stor inspirasjon. Og slike øyeblikk skaper stor frustrasjon over politikere som sakte, men sikkert, slukker slike muligheter. For at dette skal kunne gjennomføres, må elevene tas ut av annen undervisning. Jeg kunne selvsagt hatt øvelse rett etter skoletid, men hvilke timer skulle elevene i tilfelle avspasere i skoletiden? En mattelærer blir neppe glad for å miste 10 elever i klassen fordi de avspaserer en korøvelse på ettermiddagen. Tidligere fantes det valgfag og tilvalgsfag i norsk skole. Her var det rom for aktiviteter som dette. Det var rom for kreativ utfoldelse i en ellers så kravstor skolehverdag. Disse fagene var ikke tellende på noe vitnemål, og var et frisk pust for elevene. De kunne velge seg fremmedspråk, men de kunne også velge det bort. De kunne velge drama, ballspill, tekstil, foto etc. Eller korsang. Etter at denne skolekortradisjonen igjen er etablert, ville helt sikkert en rekke elever valgt skolekor om de bare hadde hatt muligheten. Så stor er sanggleden. Og så stort er engasjementet.
I Kunnskapsløftet, Læreplanen fra 2006, er slike valgfag fjernet. Nå skal alle ha et fremmedspråk i tillegg til engelsk, og faget vil være tellende på vitnemålet. Dette samtidig som man skriker på grunn av norsk ungdoms manglende kunnskap i basisfagene matte, norsk og engelsk. Det stilles større og større krav, og selv de faglig svakeste elevene presses inn i dette mønsteret og må lære seg enda et nytt språk, selv om de har mer enn nok med både engelsk og norsk (bokmål og nynorsk) fra før. Enda et fag som bekrefter for dem at de er faglig svake og som tar fra dem det de måtte ha av selvtillit i skolehverdagen.
På skolen vår har vi enda en god tradisjon med rom for utfoldelse, i tillegg til skolekoret i desember. Annet hvert år arrangerer vi “kulturkveld” på kommunens kulturhus. Dette er en scenisk forestilling med ulike musiske elevinnslag. Dette er så populært at vi må ha to forestillinger samme kveld, samt åpen generalprøve, for å få plass til alle som ønsker å komme. Vi har ingen mulighet til å la samtlige elever delta på scenen, og slett ikke alle ønsker å delta. Derfor arrangerer vi audition et par måneder i forkant, med en jury bestående av lærere og elever. Vår fordel, i motsetning til Idol-juryen, er at vi kan følge opp ungdommene videre. Noen egner seg definitivt ikke som solister, og da slipper vi dem heller ikke gjennom nåløyet, nærmest for å beskytte dem mot seg selv. Men vi kan oppmuntre dem til å delta på andre måter, og støtte dem videre i det området de er gode. For eksempel på fotballbanen eller i tegnesalen, om talentet er større der enn på scenen. Men poenget er den enorme interessen og frimodigheten. Sist brukte vi 1,5 skoledag for å rekke alle påmeldte, med fem minutter til hvert innslag. Ungdom ønsker å uttrykke seg gjennom musikk, og det må vi ta på alvor.
En historie som bekrefter betydningen av dette henter jeg fra noen år tilbake. Vi hadde en gutt på skolen som knapt kunne lese og skrive da han gikk i 10. klasse. Det gjør noe med selvtilliten når du er 16 år og sliter med disse elementære ferdighetene. Men han elsket å synge. Han deltok på kulturkvelden det året, og høstet stor beundring fra skolens medelever da han sto på scenen og sang alene, akkompagnert av meg på piano. Lighterne ble tent i salen mens han sang, og den stående applausen vitnet om stor begeistring fra publikum. Det gjør også noe med selvtilliten. Han deltok samme sommer i en talentkonkurranse, hvor han kom helt til finalen og vant det hele. Premien var en innspilling av to sanger. Disse ble spilt på lokalradio og på større arrangement i byen. Han fikk ansvar for en gjennomføring, og han gjennomførte.
Men likevel vil myndighetene fjerne alle slike muligheter. Heldigvis har vi en ledelse på vår skole som ser verdien av dette og som prioriterer det. Men tiden det tar, tas fra fagene. Hvor riktig er det? Pensumet og kunnskapsmålene er omfattende nok, og det er lite undervisningstid å miste. Noe må skje, slik at det musikalske arbeidet blir ivaretatt. Dette er forebyggende arbeid og verdiskapning i høy grad. Å følge elever gjennom denne prosessen er sterke øyeblikk. Å følge elever, som oppfatter seg selv som tapere, som klarer å gjennomføre den sceneopptredenen som de har så lyst til, det setter spor i livet.
Det fins en rekke kulturskoler, kor, orkestre og band for barn og ungdom som driver et godt forebyggende arbeid, og som tilbyr god musikalsk undervisning og et trygt miljø. I Tønsbergs Blad kunne vi nylig lese om Søndre Slagen skolekorps som nå må bruke 5000 dugnadstimer hvert år for å tjene penger til driften. Fram til 1. juli 2007 kunne rundt 800 musikk-, fritids- og kulturorganisasjoner motta 70-80 millioner kroner hvert år fra diverse spilleautomater rundt i landet. Regjeringen bestemte at disse skulle forbys, og dermed forsvant også et viktig inntektsgrunnlag for disse organisasjonene. Søndre Slagen skolekorps mistet en månedlig inntekt på 20.000 kroner i automatmidler. Jeg støtter forbudet, men man kan ikke fjerne noe som går ut over andre i så stor grad, uten å sørge for kompensasjon til disse. Tone Sæle, informasjonskonsulent i Norges Musikkorpsforbund, sier til Tønsbergs Blad at de anslår et tap på 120 millioner kroner på landsbasis. For Nøtterøy skolekorps får dette så store konsekvenser at de må avlyse spilletimene til 40 unge musikanter som ikke lenger får undervisning, i følge avisen. Hva skjer videre? Skolene har ikke lenger mulighet til å tilby praktisk estetiske valgfag for elevene. Skolekorpsene har ikke lenger økonomi til å drive undervisning for sine barn og ungdommer, med mindre foreldrene stiller opp enda mer til loppemarkeder og lignende. Fins det noen som ser verdien av dette arbeidet som gjøres i skoler og i øvrige organisasjoner? Musikken lever. Den vil gjennom alle tider overleve. Men utøverne begrenses og sanggleden kveles. Hvor lenge vil det finnes ildsjeler som bruker mengder av sin tid på å undervise barn og ungdom i musikk og gi dem mulighet til å utvikle seg og vinne over seg selv?
Sang og musikk er viktige ingredienser på livets store merkedager. I konfirmasjoner, bryllup, jubileer og andre selskap er musikk stemningsskapende. Musikk er beroligende. Den kan være i bakgrunnen av andre aktiviteter, og likevel prege situasjonen. Musikk er god underholdning. Den inspirerer til dans, til trening, til annet fysisk arbeid. Selv slavene brukte i sin tid musikk som en viktig faktor i sitt arbeid. “Call and response” var en sangteknikk de afrikanske slavene tok med seg til 1500-tallets Amerika. En forsanger førte an, og arbeidsgjengen svarte, for å holde motet og arbeidsmoralen oppe. Siden skulle dette bli opprinnelsen til blues. 300 år senere erstattet gitaren arbeidsgjengen, og etter en lang og hard dag ute på bomullsåkeren i Mississippi, satt den ensomme arbeideren på rommet sitt og sang melankolske tekster og lot gitaren eller munnspillet svare. Verden hadde fått blues. Siden kom jazz. Så kom rock. Reggae. Punk. Disco. Rap. Techno. Listen er lang og vi er alle lyttere til en eller mange av de ulike musikalske sjangrene som fins.
Musikk skapes hele tiden og fornyes ustoppelig. Nye sjangere vokser fram og vi må fortsette å skape. Vi har ikke hørt den musikken som ennå ikke fins, men det vi vet er at vi stadig må stimulere til at musikk blir skapt, slik at menneskene kan uttrykke og oppleve musikk om livet her og nå. Alt med åtte toner som utgangspunkt. Åtte enkle, skjøre toner. All verdens musikk, både den som fins og den som kommer, skapes av åtte enkle toner. Uendelig, og aldri oppbrukt. Måtte det forbli anledning for utøvelse av musikk, og måtte de som bestemmer se verdien av dette. Ikke for å skape stjerner, men for å skape hele mennesker.
