Fra idè til cd
mars 2, 2008 — krerikOppgave 2: Skriv en fagtekst på din egen blogg. Emnet skal være fra ditt eget fagfelt, tilpasset mediet, og rettet mot et bredt publikum. Legg vekt på at fremstillingen tar hensyn til erfaringer fra dine refleksjoner i oppgave 1.
Fra idè til cd
Jeg studerer faglitterær skriving, og etter å ha lest Chris Anderson og hans bok om “The Long Tail” minner han om en umiddelbar sammenheng mellom litteratur- og musikkbransjen. Anderson vurderer ikke bare bokbransjen, men også markedet for musikk og film, som virker som et uendelig marked. Det fins en rekke større nettleverandører med stor tilgjengelighet for en tilsvarende stor etterspørsel. Utvalget i nettbutikkene er stort, da det ikke krever mange kvadratmetere med hylleplass eller kostbar husleie for den ultimate beliggenhet midt i smørøyet. Butikken er på nettet og produktene selges som digitale filer. Jeg har ingen erfaring med utgivelser av skriftlig arbeid, annet enn studieoppgaver lagt ut på egen blogg. Men musikkbransjen kjenner jeg bedre til, og velger derfor å fokusere på det i denne teksten.
Jeg er i disse dager godt i gang som produsent for en cd-inspilling. Et gospelensemble jeg er leder for jobber nå med sin tredje cd, i løpet av 11 år. Det er forholdsvis lang tid, sett i et teknologisk perspektiv. Da vi ga ut første cd for 11 år siden vurderte vi å gi den ut på kassett. Det var jo ikke alle som hadde cd-spiller. Det ble bare cd. I dag diskuterer vi om vi skal legge ut musikkfiler på nettet i tillegg til cd-platen. Mange kjøper jo all sin musikk direkte fra nettet til en mp3-spiller eller ipod. Men man kan jo tape penger på sånt, kan man ikke? Ulovlig nedlastning fra nettet er et problem. Men er det noe nytt? Hvem har ikke kopiert LP-plater eller cd’r over på en uinnspillt kassett? Probelmet er ikke noe større nå enn da vi produserte vår første innpilling. Tror jeg.
Internett åpner for nedlastning av musikk, så vel som litteratur. Det åpner også muligheten for amatører å legge ut sin musikk. Strengt tatt trenger man ikke lenger kunne spille et instrument for å lage musikk, bare du behersker de rette musikkprogrammene på pc eller mac. Det betyr at man ikke har studiokostnader, og det betyr at man ikke har utgivelses- eller distribusjonskostnader. Veien åpner seg for nye musikere. Men som Anderson mener papirboka vil overleve, mener jeg cd’n vil overleve. Det koster penger å produsere en bok. Det koster penger å produsere en cd. Men det betyr ikke at musikk på cd kun skal formidles på en cd. Internett og nedlastningsfiler er et godt supplement. Akkurat som jeg vil ha den gode boka i bokhylla, vil jeg ha den gode musikken i cd-hylla. Jeg vil spille den på hifi-anlegget i stua, ikke bare på pc eller ipod. Jeg vil bla i coveret, lese tekstene mens jeg lytter, og merke meg navn på musikere og øvrige involverte.
Noe som da er en udiskutabel støtte, er å ha et forlag i ryggen. Jeg har blandede erfaringer. Da vi ga ut vår første cd hadde vi en organisasjon som utgiver, og fungerte som et forlag/plateselskap. De betalte hele produksjonen, og tok alt som måtte komme av inntekter helt til utgiftene var dekket, naturlig nok. Først da ville vi begynne å tjene penger på vår egenproduserte cd, med egne originallåter. Det ble ingen penger på oss. Organisasjonen som betalte produksjonen sørget for penger til platene var trykket, og der stoppet det. Da var det opp til oss å selge platene. Men hvordan kan et amatørensemble fra Tønsberg, som de færreste kjente fra før, selge 1500 cd’r uten noen form for markedsføring eller salgshjelp? Det sier seg selv at salgstallene ikke nådde så høyt. Men vi passerte 1000 solgte og er fornøyde med det. Da cd nummer 2 skulle produseres, hadde vi samme organisasjon i ryggen. Men nå hadde vi lært. En datterorganisasjon som hadde noe erfaring med cd-salg, skulle sørge for distribusjonen og formidle salget til en del butikker og bensinstasjoner. Lageret skulle være hos dem, mens vi skulle selge alt vi klarte på egne konserter og turneer. Dette var jo lovende. Men da innspillingen var ferdig, kom de fram til at de ikke ville ha mer en 50 eksemplarer. De hadde gjort noen justeringer i selskapet og endret planer. 5O eksemplarer? Det dekker ikke stort av utgiftene på drøye 100.000 kroner.
Nylig fikk jeg en mail fra organisasjonen, som blafret med et underskudd på 70.000 kroner. Noe de brukte som et argument for ikke å ville utgi flere produksjoner med oss. Forståelig nok. Men har man først utgitt en produksjon, må man sørge for å få den kjent og solgt også. Ifølge Chris Anderson er det tre ting som må til: “1. Make it. 2. Get it out there. 3. And help me find it.” Vi lagde den, på klarsignal fra organisasjonen. Vi fikk den ut på markedet. Men ingen hjalp publikum med å finne den. Likevel er vi i gang med produksjon nummer tre. Helt på egenhånd.
Og hva har vi lært? “Help me find it!” Å lage en cd klarer vi. Der har vi god erfaring, og vi vet hva vi gjør. Det er flere år siden forrige utgivelse og en del av sangene har vært klare lenge. Mens noen sanger har blitt til det siste halve året. Sangerne er gode, musikerene er gode. Og etter mange år i bransjen, vet vi at dette vil holde mål. Vi vet vi vil klare å gjennomføre en produksjon og “get it out there.”
Musikkbransjen er i stor grad preget av penger, navn, enkelte tilfeldigheter, og mye flaks. Jeg mener det fins mange talenter i Norge som aldri vil gi ut sin egen cd eller synge på en festival. Dessverre. De har ikke pengene det koster å komme dit. De har ikke den rette personens navn i ryggen. De mangler flaks, og tilfeldighetene gjør at de ikke når lengre enn til den lokale scenen. Mens vi dessverre får en rekke plateutgivelser av håpløse artister, som betaler seg ut og fram, får noen til å satse på dem og som på grunn av store tilfeldigheter får utgi en plate. Lene Alexandra Øien er et godt eksempel. Mest kjent for sine silikonbryster og nakenmodellbilder. Musikalsk sett har hun ingenting i et platestudio å gjøre. Men Christer Falck, plateprodusent, så penger i dette – og det var grunn god nok til å slippe henne til i studio med “My boobs are OK.” Senest deltok hun i den norske delfinalen til Melodi Grand Prix, med låta “Sillycone Valley”. Tragisk i mine ører. Og noe som svekker Falcks seriøsitet betraktelig. Men det selger.
Tilbake til min egen produksjon. Vi er ukjente amatører, og ingen forlag eller distribusjonsselskaper har turt å satse på oss. Før nå. På våre to foregående produskjoner, var det umulig å få napp hos de største distribusjonsselskapene i vår sjanger. Selvsagt fins det mange drømmere der ute, som har urealistisk tro på sine egne ferdigheter. Det ser vi ikke minst i Idol og andre sangkonkurranser. Men med en god porsjon selvtillit, tok jeg kontakt med den ypperste distributøren også denne gang. De var positive til å høre et par smakebiter fra produksjonen vår, men kunne ikke love noen ting. Helt til jeg begynte å nevne våre involverte musikere, produsenter, teknikkere, arrangører og ikke minst en profilert gjestesolist. Denne sammensetningen førte til følgende uttalelse: “Hvis dere ikke roter til dette nå, så er det klart vi distribuerer denne.” Vi hadde forberedt oss godt, og fått med flinke folk i kulissene. Folk med habil erfaring. Folk med navn, som var umiddelbart kjent for distributøren. “Help me find it” – vi vil bli presentert som nyhet i distributørens varekatalog og i deres nettbutikk. Vi vil bli med i deres vareutvalg på en rekke av sommerens festivaler. En bok- og musikkjede er forpliktet til å kjøpe eksemplarer av vår cd, gjennom denne distributøren. Vi har knekt koden. Og har erfart det som dessverre er realiteten, skal du ut og fram, må du vise til solide samarbeidspartnere for å få napp hos distributører. Og du må ha napp hos distributører for at butikkene skal selge utgivelsen. Det er umulig å klare dette alene. Om vi skal selge musikkfiler på internett? Selvsagt.
Anderson, Chris (2006): The Long Tail. How endless choice is creating unlimited demand. London: Random House Business Books
